Second heartbeat

Hva skal jeg si? Akkurat nå er jeg veldig tom for ord og uttrykk. Jeg kom hjem fra Oslo tirsdag kveld, å fikk en tung beskjed av min mor. Mens jeg var i Oslo hadde hunden min blitt veldig syk, med oppkast av slim og blod, smerter og ubehag. Dette skjedde mandag i forgie uke, pappa spurte min mor om når jeg kom hjem, noe som det var over en uke til. De konkluderte med at om Roy ikke ble bedre innen en dag så måtte de til dyrlegen med han å få han avlivet. Han ble ikke bedre og min far tok han med seg til dyrlegen. De hadde da allerede konkludert med at de ikke skulle innvollvere meg fordi jeg var i Oslo på kurs, dermed fikk jeg vite at Roy hadde vært død i en uke allerede da jeg fikk beskjeden på tirsdag.

Det gjør utrolig vondt nå. Roy var min følgesvenn som jeg var så heldig å få ha fra han var liten og ble omplassert til oss og til han nå døde nesten 11 år gammel. Han var en godt voksen hund nå, men allikevel full av liv og glede. Selvfølgelig hadde han sine små plager, som alle andre godt voksne hunder. Det var virkelig ikke meningen at han skulle gå ut slik. Jeg hadde alt tenkt på hvordan jeg skulle ordne det den dagen han skulle blitt avlivet. Han skulle være hjemme, gå tur, få masse kos, bein og bare slappe av. Jeg skulle være der for ham hele veien, uansett hvor vondt det hadde vært. Dyrlegen skulle kommet hjem til oss, og hunden skulle blitt begravet ved hytta vår i friluft rundt harene han jaktet på. Dette ble det ikke noe av.

Savnet er enormt. Husker den dagen han kom til oss som om det var i går. Han var så skeptisk på mennesker. Han sto og gikk i sirkler, var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Da bestemte han seg for å gå bort til meg og lot meg vise han kjærlighet. Siden den dagen var vi beste venner. Han har vært med meg gjennom mye tungt i livet, allikevel fikk han meg alltid glad når han hoppet av glede av å se meg, maste om kos og om turer ute. Jeg skulle vært der for deg mens du ble syk, slik som du var der  å gledet meg da jeg hadde det tungt.

Jeg savner deg og elsker deg kjære Roy. Det føles så uvirkelig at jeg aldri skal få se, høre, føle eller lukte deg mer. Du vil alltid ha en helt spesiell plass i mitt hjerte.

<3

Så får vi heller se hvor lenge det varer denne gangen. I mellom to jobber, trening og studiere blir det vel kanskje ikke så mye tid til overs. Allikevel føler jeg at det å skrive en blogg kan være nyttig for meg, for å ha noe å se tilbake på senere, minnes både opp- og nedturer. Finne igjen motivasjon og inspirasjon m.m.

I dag har jeg endelig fått satt i gang treninga igjen, har vært så alt for sløv de siste månedene, det har vel egentlig vært en total mangel på motivasjon. Jeg kjøpte meg nye joggesko i går, og hadde lyst til å prøve de ut på en litt lengre gå tur. I tillegg hadde jeg lyst til å dra å ta sol, men for å ha "unnskyldning" til å bruke penger på et kvarter i solarium tenkte jeg at jeg kunne gå, og med det var det gjort. 8 km tur med ny skoene, kanskje litt for langt til å være nye sko, men godt var det både for kropp og sinn. Tiltross for at jeg selvfølgelig endte opp med et gnagsår på ene hælen, men det var ikke et krater, så la gå!

Her er et bilde av skoene jeg kjøpte, helt ok utseendet, og kjennes foreløbi ok ut. Jeg forventer ikke at disse skoene er verdens beste, trossalt bare 1200 kr for de. Får heller investere i nye og bedre hvis jeg begynner å løpe eller gå veldig mye. Regner med de er helt ok for et par gåturer i uka eller lignende.

Tror jeg skal prøve å finne sengen litt tidligere enn vanlig i kveld, tiltross for at jeg har seinvakt i morgen. Problemet blir på lørdagen da jeg begynner tidlig, nettopp fordi jeg er utrolig flink til å snu døgnet og er nærmere et C-menneske enn et A-menneske. Finnes vel ingen kur mot sånt? Er så godt å sove lenge, i tillegg er jeg utrolig treg om morgenene, som en gammel peugeot, og en flunkende ny ferrari på kveldstid. Skulle ønske jeg kunne funnet den gyldne middelvei.

Nå blir det straks 5-10 minutter med rockeringen før jeg må gjøre litt husmorsoppgaver, før det deretter blir å finne senga.

God natt!

Som overskriften tilsier har jeg da gått i søvne igjen, og denne gangen med et mye verre utfall enn vanlig. Det jeg husker er at jeg fikk vondt i hodet og at det begynte å renne fra hodet mitt, tok så armen min opp til hode å kjente hvor voldsomt det rant. Jeg var fullstendig desorientert og fant ikke døra ut av soverommet mitt, så lette etter døra/lyset, da jeg endelig fant d gikk jeg til badet, og skrudde på lyset, jeg så på håndflaten min og den var full av blod, deretter så jeg meg i speilet og ble helt sjokkert, halve ansiktet mitt vart dekket av blod, det rant mye og det fortsatte å renne nedover kroppen min. Fikk helt sjokk da jeg så dette i speilet. Heldigvis hadde jeg rotet med meg telefonen min fra soverommet mitt, og lurte på hvor jeg skulle ringe, enste jeg greide å tenke var 112 eller mamma, det ble mamma. Utrolig nok var jeg rasjonell nok, tiltross for sjokket, til å se at jeg ikke blødde i hjel, det sprutet ikke blod, men det rant ganske mye. Fikk lagt på press på såre for å stoppe blødningen mens jeg satt å ventet på at moren min skulle komme.

Akkurat da merket jeg at det ikke var så gøy å bo alene. På dette tidspunktet var jeg egentlig ganske satt ut av sjokk og prøvde å roe ned meg selv med å puste rolig. Nesten rart at jeg ikke besvimte, da jeg vanligvis ikke liker å ta blodprøve på legekontoret engang. Merket at jeg ble litt svimmel og kvalm, men det var nok en form for reaksjon på sjokket, da jeg ble ganske skremt. Minuttene varte i evigheter da jeg ventet på moren min. Mens jeg ventet roet blødningen seg litt takket være presset jeg la på, så satt å ventet på badet og prøvde å få av meg litt blod. Jeg følte jeg måtte gjøre det slik at mamma ikke så hvor ille det var, fordi jeg vet hun hadde blitt veldig skremt.

Da hun endelig kom bars det til legevakten, jeg hadde vel egentlig konkludert med at det ikke kom til å bli sying, da såret ikke var så dypt, men følte det var lurt å ta turen allikevel. Visste jo heller ikke om jeg hadde hjernerystelse. Ble undersøkt av sykepleier og kirurg, men de fant det best å stripse kuttet. Om jeg hadde hjernerystelse eller ikke var de litt usikre på da jeg hadde litt kvalme/svimmelhet samt litt vondt i hodet. Jeg fikk dra hjem, med beskjed om å prøve å sove, men da måtte moren min være hos meg slik at hun fikk vekket meg hvis jeg sov for lenge. Jeg fikk uansett ikke sovet så mye etter at jeg kom hjem, var vel egentlig ganske preget av sjokket enda, så å sove var ikke det letteste jeg skulle gjøre. Hvertfall ikke da dette skjedde i søvne..

Leiligheten min så egentlig ganske ille ut da vi kom hjem igjen, det var blod i dyna, laken, puter, blod på gulve, blod i gangen mot badet, og på badet var det blod overalt rundt baderomsinnredningen. Så rett og slett ut som en skikkelig ille slosskamp hadde utspilt seg her. Heldigvis vasket moren min en god del for meg. 

Dagen i går ble egentlig ganske tung, formen var ganske preget både av hodepine og lett kvalme. Og da jeg skulle legge meg igjen slet jeg litt med å sovne. Kanskje ikke så rart med tanke på hvordan natten før utspilte seg i søvne..

Formen har endelig kommet seg litt nå, men føler meg litt sliten enda..

Så konklusjon, å gå i søvne er direkte farlig!


(Ønsker ikke bilde av meg selv, men kuttet ligner litt på Beckham sitt egentlig)

I dag er det 2 år siden vi fikk den forferdelige beskjeden om at dere hadde vært innvolvert i en bilulykke hvor dere begge mistet livet momentant. Dagen i dag er ikke lett, skulle ønske jeg kunne sagt at etter 2 år så føles kvelden som normal, men sånn er det ikke. Jeg får frysninger, tenker på dere to, savner dere og er ekstremt emosjonell. Kjenner at det er utrolig lett å ta til tårene, fordi dette er så utrolig trist å tenke på. Alt blir lettere med tiden sies det, og det er en halvveis sannhet, selv om det blir lettere med tiden så svinger det. I kveld tenner jeg et lys for dere to, og tenker at dere sitter der oppe å ser ned på oss. Tenker på minnene vi har sammen Tonje, alle fotballkampene, festene, russetiden, alle pratene vi har hatt. Jeg savner deg utrolig mye, og er evig takknemmelig for at jeg fikk ha deg som en utrolig god venninne. Sov godt engler, "vi snakkes" <3

I går var det det et år siden Jimmy "The Rev" Sullivan døde, helt uforståelig og underlig enda. En helt utrolig trommis, fikk sett han en gang live, og det var en opplevelse! Avenged Sevenfold, foREVer! <3

Da har jeg endret header, fra:



til:



Hva synes du ble best?

Jeg blir stum når jeg skal prøve å beskrive opplevelsen. For min del har jeg hatt Avenged Sevenfold som favoritter i 5 år nå, dvs. en god stund før de ble kjent rundt om i verden. Har vært å sett de live en gang før, men det var før Iron Maiden på Lerkendal i 2008. Så man kan trygt si at denne konserten var etterlengtet! Etter litt om og men fikk jeg tak i billetter til meg og min kjære, som måtte bli med meg siden jeg ikke finnes kjent i Oslo. Konserten var fantastisk, de spilte mange av favorittsangene, samt pratet litt underveis. Jeg fikk tårer i øyekroken da M.Shadows pratet om Jimmy "The Rev" Sullivan, hvordan de hadde ønsker om å gi faen i alt, men ble mer eller mindre tvunget av fansen til å kjempe videre og fortsette etter at The Rev gikk bort, samt takket oss for det. Jeg og flere (rekner jeg med) hørte hvordan M.Shadows slet med å si de ordene han ville, han virket tydelig preget av å prate om The Rev, forståelig. Showet de stilte opp med var tøft og det tok helt av enkelte ganger. Som en del erfarne sa, vi var heldige med lyden, hører mange sier at Spektrum er en dritt plass å ha konsert, så da er jeg i allefall fornøyd, merket at lyden på mikrofonen var litt svak innimellom, men ellers var det ikke mye å klage over. Jeg var vel egentlig bare lammet av lykkerus og glede over å få se favorittene mine. Gleder meg allerede til sommeren, for de røpte nemmelig at de kommer tilbake sommeren 2011. Love it! Og tusen takk til kjæresten min som knipset bilder for meg <3

(Kvaliteten på bildene er ikke så veldig bra ser jeg, men sånn er det med billig kamera)

Roar Strand ble forrige torsdag hyllet for den fantastiske karrieren han har hatt innad i fotballen. Han er et utrolig stort forbilde, både for ung og gammel, en inspirasjonskilde og en person som har mye å bidra med! Dessverre var det alt for få som møtte opp til denne kvelden på Lerkendal, Strand hadde fortjent fullsatt stadion, så dette ble litt skuffende for meg og en del andre i Kjernen, håper og tror ikke at han lot dette påvirke kvelden. Kampen var så som så, og dommeravgjørelsene var vel heller tvilsomme, men seier ble det, 6-4 mot tippeliga allstars, og kveldens helt ble selvfølgelig Strand som bidro med et straffe- og et spillemål. Kampen var morsom og underholdene, men kvelden ble bare mer og mer vemodig når det nærmet seg slutten. Strand sin karriere og bidrag ute på banen er over i Rosenborg nå, pga helseproblemer, og mannen er jo trossalt 40 år! En prestasjon i seg selv å spille toppfotball i Norge og ute mot europeiske storlag i den alderen. Det var utrolig rørende etter kampen når han kom å takket oss i Kjernen for støtten han har fått oppigjennom alle årene, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke greide å holde tårene tilbake, de bare rant og rant. Det høres kanskje rart ut for noen som ikke er engasjert i fotball, men han har bidratt med så utrolig mye, ikke bare på banen, men også som en læremester for ungguttene på laget. Jeg har vanskelig for å tro at vi noensinne kommer til å oppleve en så lojal og trofast spiller igjen. Tusen takk Roar for alt du har bidratt med både på og utenfor banen, håper du får en viktig rolle i Rosenborg, for jeg tror du kan bidra med mye, mye mer!